Mine sider.

28.08.2011

Singel eller forhold??

   Sitter her og tenker på det være singel eller være i et forhold.
Nå har jeg vært singel i langt over et år og trives i grunn rimelig greit med det.
Forholdet jeg kom fra var jo ekstremt i så måte, så kan ikke sammenligne det med å være i forhold med en "normal" person.
Et forhold for meg er å føle trygghet, være avslappet i forhold til partneren sin - ja i grunn ha ro i sjela.
Det er jo ikke jeg vant med så for meg er jo singellivet en trygghet. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og får ikke alle disse ubehagelige overraskelsene, vondt i magen, misstanker man må få klarhet i og skuffelsen som kjennes i kroppen når du finner ut at alt du misstenkte faktisk var rett. Den ekle hejrtedunken som kommer når sannheten går opp for deg, det føles som hjertet banker en meter utenfor kroppen. Samme følelsen har jeg når jeg sitter i en berg og dalbane og angrer intenst på at jeg ble med på noe så dumt, jeg er redd og skremt og tror jeg skal dø!!
Alle har vi forskjellige erfaringer med forhold, alt i alt vil vel alle at det skal fungere??
Man strekker seg langt, tilgir utilgivelige ting, legger "govilja" til og ofrer masse av sin tid - ja SITT liv pga en annen person.

Dette har jeg gjort over lang tid, ja så lang tid at jeg nesten ble syk av det. Men innerst inne så vet man at man faktisk fortjener bedre, men man har jo hundre unnskyldninger for hvorfor man gjør som man gjør. Ja alt høres bra ut der og da.... som regel. Selv jeg hørte lenge før det var slutt, at dette var for dumt. Da satte likegyldigheten inn, man går på en slags autopilot, henger med og venter på at smellet skal komme. Man lever liksom to liv, sitt eget og det sammen med den andre personen - fantasi livet som jeg kalte det.
Nå tok ikke fantasien overhånd hos meg, hehe, den har jeg jo så det monner av ellers mener jeg.
Tenker mere på fantasi verden til han jeg bodde med, evig lykke smed, på leting etter det perfekte liv.
Det perfekte liv han stadig ødela for seg selv og sikkert kommer til å gjøre til han ender sine dager i kista.
Men enda godt han ikke vet selv at han er slik og hva han gjør mot andre. Bare synd mange flotte personer får smake hans syke side.

Så tanken på et forhold er jo ikke så veldig fristende, selv om jeg vet at å ha vært med en psykisk syk person i et forhold, ikke kan sammenlignes med en frisk person.
Men tanken min er at.....singellivet trygt og godt - for meg.
Jeg har takk og lov aldri vært en type som har "savnet" så mye, mulig før for mange år siden, men nå i senere tid har jeg ikke helt det savne genet på plass.
Leser stadig om savn av kjærligheten, savn av en armkrok og noen dele livet sitt med.
For all del, jeg skjønner at dette er helt normalt og faktisk et problem for noen.
For meg blir det slitsomt å skulle gå rundt føle et slikt "savn" - føler snarere en redsel jeg for disse opplevelsene. Binde seg, bli "avhengig" - glad i noen, ja slippe en ny person inn på meg igjen, avsløre svakhetene mine og alt dette. Liker kontrollen jeg har når disse tingene ikke eksisterer.
Jeg takler kritikk ekstremt dårlig og føler en trang til å forsvare meg straks det blir snakk om noe jeg ikke liker.
Det gjelder jo ikke alt, folk har forskjellige meninger og man kan ikke ta alt innpå seg, men noen ting er mere "sårt" en annet.

Jeg er medlem på to dating sider med profil og slikt, der er det jo masser av tilbud, i grunn mange snåle tilbud.
Oppi alt dette har jeg blitt veldig kresen og sær, krav lista mi har blitt både tøff og lang.
Skal ikke liste opp hva jeg "ønsker" meg av en mann, men tror helt seriøst HAN IKKE FINNES!!!
Isåfall, på slike sider går man jo ut i fra bildene man ser og enten gidder man svare eller driter i det, tar kontakt eller ikke.
Man legger jo inn sine beste bilder og skriver en tiltalende tekst...
Men det med tekst er ikke lett, for der kan man fort bli missforstått ja... det har jeg erfart mang en gang.
Slik jeg ville presentert meg, det slår an på alle de som vil ha seg et knull....og det er jo ikke jeg hypp på.
Skriver jeg det de vil høre, ja da får jeg jo bare kjipe gamle menn som tar kontakt - også uaktuelt.
Så jeg må mixe disse to personene sammen da og helst legge til en tredje person... så totalen blir nesten et kjipt, standar kvinnfolk.
Jeg har liksom valget mellom være den "GALE" Monica eller hun "STANDAR" Monica. I grunn er jeg begge deler da, når det passer seg. Liker ikke bli sett på som den "GALE" Monica egentlig, det høres så negativt og useriøst ut. Og jeg er overhode ikke useriøs, jeg har bare overflod av fantasi og ideèr, som noen ganger får fritt spillerom.
Hun "TREGE" Monica er jeg jo når jeg forteller om at jeg liker lage mat, bake og slikt - det høres jævla traust ut. Og jeg er da ikke "sånn" traus.
Så å finne en fyr som er som meg, det går jo ikke.
For jeg er jo selv dømmende, liker jeg ikke utseendet på fyren, går jeg jo videre.
Stort sett så finner jeg svært få jeg liker utseendet på i slike profiler, OG gjør jeg det kan du banne på at de kun er ute etter noe helt annet en meg.
En annen ting er jo alle disse besøkende som er innom sidene mine, så får jeg så få brev??
Ja, ja, da tiltaler vel ikke bildene mine disse gutta da... eller jeg skremmer dem inn med den "gale" siden min som jeg har prøvd flette inn i profilteksten. Eller er det bildene mine?? Det at jeg ikke vil ha flere barn??
De som faktisk skriver er mange gnager menn som er langt utenfor hva jeg har satt som kriterier, hvorfor gidder DE å skrive???
Alt i alt så tenker jeg at å være singel egentlig er ganske digg!!!


Og helt ærlig er det ikke så mye jeg savner eller føler behov for.
Men har skjønt at da er jeg "RAR"!!
Men man gidder vel ikke bare fikse seg en type bare for være i et forhold og være blant "normalen"??
Driter i normalen jeg, viktigste er vel trives med seg selv vil jeg påstå.
Skulle gjerne hatt en mann som kunne skru sammen alle møblene mine til uka, kjørt å henta vaskemaskinen min, forsørga meg og gitt meg overraskelser, kan ikke nekte for det.
Men jeg tar jo ikke hvem som helst, nest best er ikke bra nok for meg - skal ha best jeg, best for akkurat meg, og kravlista står.... og jeg forblir singel, hehe.





6 kommentarer:

  1. :) søren du er kjempe flink til å sett ord på ting hilsen Joar :)

    SvarSlett
  2. Best å få det ned på papiret vettu, så har man det for evig og alltd :))

    SvarSlett
  3. wooow!!! jeg er rystet!!! skulle tor jeg hadde skrevet dette selv!
    følte det også sånn etter et års tid som singel...nyte friheten!
    men etter 4,5år med å bo alene med mine barn...så kjenner jeg virkelig at jeg skulle øpnske jeg kunne møte en flott man som kunne forstå meg og elske meg for den jeg er...jeg føler meg stadig RAR for om jeg møter en jeg liker og kunne tenke meg...så kan du banne på at jeg ikke kan få han...og når det er en som vil ha meg...så er det jo typisk at jeg ikke vil ha han....
    så da må jeg vel bare instille meg på et liv som singel...
    NEKTER å ta til takke med....

    SvarSlett
  4. Så artig da, at jeg faktisk ikke er alene om å tenke og føle det slik. Syns det er galt ha en mann bare for å "ha" en. Vil ha den spesielle følelsen jeg, forelskelsen og det som hører med.
    Men etter et par mindre bra forhold er jeg veldig skeptisk må jeg si, til å bruke tid på en ny mann.
    Tror i grunn jeg må ha en som tar meg med storm, uten at jeg egentlig gjør så mye for det, hehe. Litt overraskende og tilfeldig.
    Men en så lenge er det helt greit leve som singel, så er ingen krise på vei helt enda :)
    Skal se vi finner en kjernekar vettu, en kjekk barsking med masse muskler og glimt i øyet :))

    SvarSlett
  5. Sukk, det er så mange der ute som "ikke finner seg selv", eller "har dårlig selvbilde, så derfor må man date og flørte med andre..."
    Det kan gå så ille at man ikke har lyst å leve mer...
    Men samtidig er det "godt" å se at det finnes andre som har det/har hatt det likedan på en måte, selv om det overhode ikke får meg til å klare å kutte ut denne dusten...
    men selv om han psyker meg ned hele tiden, så har han jo sine lyse sider?
    Alltid en unnskyldning ikke sant? :)

    men flott innlegg syns jeg :)

    Lykke til videre :)

    SvarSlett
  6. Gulltull: Jo da, er jo de lyse sidene vi holder fast ved i tykt og tynt. Har jo selv vært sammen med en slik kar som bedrev sitt syke, lille spill. Jeg visste jo hvordan dette fungerte, men greide jo finne "lyspunkter". Disse "lyspunktene" var for min del veldig store, eller hva jeg skal kalle det. Han var akkurat slik jeg ønsket meg når han var "normal". Oppi det hele tror jeg man lager sin egen lille mur, for som regel vet man at man burde se og komme seg til helvete ut. Jeg er sånn som bruker veldig lang tid på å kommer over et brud, så jeg bearbeidet det vel mens det sang på siste verset. Tenkte jo mye på denne personen og kom frem til at det er bare synd på han - han vil aldri bli lykkelig samme hva han får, samme hvem han møter osv osv. Det er stadig noe mere som skal oppnås. Glad jeg ikke er en slik person. Selv om disse "monstrene" tror det er slik det skal være, de har jo selvfølgelig alltid rett.
    Håper du til slutt kutter han ut, det er å kaste bort tid. Også blir man jo så sliten til tider. Det er vanskelig, det er helt sikkert.

    SvarSlett

Blir glad om du legger igjen en kommentar :)